Bærum sykehus historie
Bærum sykehus 90 eller 100 år
Jeg tror vi alle har et forhold til sykehus. Enten som pasient, pårørende eller som ansatt. Det er i dag vanskelig å forestille seg at det bare er 90 år siden det ikke fantes sykehus i vår region.
Det er ikke helt riktig, fordi Bærum sunnhetsvesen bygget Tuberkulosehjemmet Marie Plathes Minde som ble innviet i 1907. Det var en gave fra enkefru Plathe til minne om hennes datter som var en av de mange som døde av difteri på denne tiden. Tuberkulosen var den store folkesykdommen. Tuberkulosehjemmet ble raskt omgjort fra en pleieavdeling til en epidemiavdeling og allerede i 1914 til en liten kirurgisk avdeling.
Bærum sykehus tilblivelse
Samme året ble Peter Christen Barth tilsatt som eneste lege. Han var utdannet fra Universitetet i Christiania i 1898. Etter dagens krav hadde han en spinkel utdannelse. Han hadde 3 mnd. kirurgutdannelse ved Rikshospitalet i 1903 og var samme år 3 måneder i Berlin for å studere anatomi og kirurgi. Så praktiserte han noen år som verkslege i Sulitjelma før han i 1914 ble tilsatt som overlege ved sykehuset på Dønski.
Barth var omgangsvenn av Edvard Munch og ga råd til Munch om de tuberkulosesyke i hans nærmeste familie. Barth så tidlig behov for et nytt sykehus, særlig var det uheldig at tuberkuløse måtte ligge sammen med andre pasienter. Året etter at han ble tilsatt tok han dette opp med formannskapet i Bærum. Allerede 2 måneder senere ble den første byggekomiteen oppnevnt. Han ledet byggekomiteen og som det står ”det falt i hans lodd å planlegge og fullføre det nye helt moderne Bærum sykehus”. Barth selv dro på mange utenlandsreiser for å studere kirurgi og sykehusanlegg.
Bærum Herredskommune hadde allerede i 1918 kjøpt en 77 mål stor tomt for kr 175 000. Tomten var utskilt fra eiendommen Evje gård, tidligere eiet av statsminister Emil Stang. Tomten ble beskrevet som ”en overordentlig fordelaktig tomt”, og det kan vi i dag være enige i. Arkitektkonkurransen ble utlyst allerede i 1919 og utførende arkitekter ble Morgenstierne og Eide. Det gikk fort unna og allerede i 1921 ble grunnsteinen lagt ned.
Dette var midt i jobbetiden og pga. prisveksten ble byggingen stoppet i et halvt år i 1922, men bygget sto ferdig i 1924 og da hadde prisen økt fra 3.2 til 4.1 millioner kroner. Nesten 30% økning. Det ble det dyreste sykehuset i landet. Og som det ble referert: møtet i kommunestyret ble et av de mest bevegete i kommunestyrets historie.
Men da hadde man fått et flott sykehus med 131 senger og muligheter for utvidelse til 300 senger. Man må huske på at den gang bodde det bare 31 000 mennesker i Asker og Bærum mot 177 000 i dag. I tillegg hadde man ansvar for gjestepasienter fra Oslo. Angivelig var sykehuset det mest moderne og vakreste i Norge. Kirurgisk avdeling med fødestue, indremedisinsk avdeling og røntgen utstyr m.a.o. et moderne 3 delt sykehus. Et klart brudd fra det vanlige en-delte sykehuset der alle pasientene ble betjent av en lege. Overlege Høst ble tilsatt på indremedisinsk avdeling. Egen røntgenlege ble riktignok ikke tilsatt før i 1937; for hvem trenger vel en fotograf på et sykehus var kommentaren fra den kirurgiske overlegen.
Operasjonsstuene var funksjonelle med egen obduksjonsavdeling. Sykehuset var meget spesielt og inspirert av tidens romantiske strømminger. Det ble det et praktbygg i nybarokk stil med stort klokketårn. Sengeavdelingene hadde åpen peis. Det har trappegavler, rundetårn og smijernsutsmykning som stadig kan beundres. Klokken har et urverk som ble trukket opp en gang i uken av vaktmesteren og slo sine markeringer hver halvtime for å være sikker på at pasientene ikke skulle sove bort tiden. I vår tid stoppet klokken og sov en tornerosesøvn, men Tore Damhaug fant nylig midler til en gjenoppvåkning og nå med elektrisk urverk, men klokken slår bare ved spesielle anledninger av hensyn til moderne pasienters søvnbehov.
Men folk kom fra fjernt og nær for å beundre sykehuset. Budstikka skrev at ”dets påfallende lighet med en gammel borg, symboliserer dets oppgave: at være en kulturens festning i kampen mot menneskenes verste og seigeste fiende; sykdommen”.
Trange tider
Nedgangstiden hadde imidlertid begynt og kommunen måtte leie ut senger til Oslo Kommune for å få det til å gå rundt. Det kom pasienter fra Vestfold og Buskerud, ja til og med fra de nordligste fylkene. Men det gikk bra - befolkningen økte raskt - og med den behovet for sykehusplasser.
Overlege Barth ble den soleklare administrerende overlegen og fungerende kirurg. Etter tidens paternalistiske system bestemte han alt og gjorde alt fra administrasjon til pasient behandling. Etter bestemmelsene om aldersgrense fikk han avskjed 68 år gammel og døde på Bærum sykehus av leverkreft 2 år senere i 1942.
Etterfølgeren var Fin Serck-Hanssen som også var administrerende overlege av den gamle skolen. Ilter og godt synlig til tross for at han ikke raget særlig høyt i landskapet. Men han kunne også utvise sterk medfølelse med lidende mennesker. Han var meget populær blant sine ansatte og en god rolle modell. På visitten en dag til en gammel dame som lå døende uten noen familie eller besøk kom det frem at hun ønsket så gjerne å få si adjø til hunden sin. Hun hadde en buhund som sin eneste venn. Det var forbudt med hunder på sykehuset. Men Sercken ga straks dispensasjon og sendte bud for å hente hunden.
Allerede på 1930 tallet økte pasientstrømmen til sykehuset og ga kapasitetsproblemer. I 1935 var gjennomsnittlig pasient belegg 129 %. Kostprisen for et liggedøgn var nå 6 kroner og 91øre, ned fra 9 kroner og 92 øre ved innvielsen i 1924. Underskuddet på drift var 2500 kroner.
Behov for mere plass
Men det var behov for utvidelser. Og Morgenstierne og Eide ble igjen engasjert. En ny fløy nordover skulle tjene som søsterhjem og til å øke sengekapasiteten. Med innføring av 8 timers dag var det behov for flere sykepleiere. Den nye fløyen stod ferdig i 1937 med 160 senger.
Under krigen dekket sykehuset behovet enten det var venn eller fiende. Tårnrommet som aldri har hatt annet enn dekorativ betydning ble benyttet av en sykepleier til å lytte på London hver midnatt inntil en av hushjelpene mente det spøkte i rommet fordi hun hørte stemmer og da ble det slutt med BBC.
Den store polioepidemien på slutten av 1940 årene ble en stor belastning for indremedisinsk avdeling med lange opphold for respiratoravhengige pasienter. Sykehuset fikk avslag på å kjøpe inn gåstoler for pasienter med lammelser i bena. Det ble for dyrt. Men de ansatte var flinke til å improvisere og laget en spesiell gåskranke, den såkalte Bærumsmodellen, som var i bruk helt til 1982.
Befolkningsveksten tvang etterhvert frem planer for utvidelse og i høsten 1956 kunne man ta i bruk syd-fløyen som var avstemt til resten av bygget, men som dessverre delte av den vakre opparbeidete parken som hadde vært sykehuset signaturmerke. Røntgenundersøkelser var en raskt ekspanderende spesialitet og avdelingen flyttet inn i syd-fløyen. I tillegg ble det plass til sentrallaboratorium og sengeavdelinger.
Et sykehus kan aldri gå med overskudd og historisk sett har det alltid vært klager på at budsjettene var for små. Allerede Serck Hansen klaget over budsjettet ved 25 års jubileet.
Ved 50 års jubileet i 1974 klaget administrerende overlege Carl Jensen over at ”det største problemet vi har i dag er at vi har for lite hjelp og for trange arbeidsforhold. Bemanningen har vi gjennom flere år foreslått styrket. Men våre forslag er blitt drastisk skåret ned av fylkes- og departementale myndigheter”. Direktør Erik Omland sa det samme ved 75 års jubileet.
Nye utvidelser
Korridorpasienter og trengsel var dagens realiteter. Pasientene var tålmodige, men behovet for et nytt sykehus var påtrengende. Allerede i 1961 ble det første vedtaket om nytt sykehus fattet og komiteen foreslo i 1964 å bygge et sykehus på 600 senger!
Men fylket kunne ikke godt godta at en kommune skulle bygget et så stort sykehus alene og man ble derfor enige om at fylket og kommunen i fellesskap skulle bygge. Befolkningsprognosene antydet 170 000 mennesker i 1990. Dette var litt overoptimistisk, fordi det tallet nådde vi først etter årtusenskiftet. Det er vanskelig å spå om fremtiden, spesielt gjelder dette pasienter og budsjetter, det slår aldri feil.
Fra Bærum kommune til Akershus fylke
Det ble til at fylket overtok Bærum sykehus for kr. 1 fra kommunen. Men det er vanskelig i dag å forstå hvorfor Bærum kommune ikke beholdt eierskapet til tomtearealet. Da ville de hatt inntekter og full råderett over utvidelser. Dette var før økonomer skiftet ut pasienten og satte økonomien i sentrum.
Samtidig skjedde det store forandringer i selve systemet. På Bærum sykehus hadde overlegen bodd i en egen overlegebolig, Brinchmann gården, alle sykepleierne bodde på sykehuset, bare oversykepleier og avdelingssykepleierne hadde egne rom, mens resten av sykepleierne bodde 4 på hvert rom. Det ble liten ro pga. vaktene. Det var vanlig ikke å skille særlig skarpt mellom arbeid og fritid. Hendte det noe på avdelingen var sykepleierne aldri langt unna. Det var et veldig paternalistisk system med stor respekt for overordnede. Dette endret seg raskt på 60- og 70-tallet. Nå var overbelegget på sykehuset pånytt blitt et permanent og følbart problem.
Den medisinske utvikling gikk raskt fremover og sykehuset tilfredsstilte verken krav til pasientrom, eller funksjonalitet. Samtidig gikk arbeidstiden ned og spesialiseringen økte behovet for ansatte og antall rom. I denne tiden ansatte man anestesioverlege Mutta Amundsen i den nyopprettete spesialiteten anestesi. Hun var et skikkelig grepa kvinnfolk, Hun sa opp på dagen fra sin anestesi overlegestilling på Rikshospitalet da hun ikke fikk lov til å drive forskning en dag i uken. Heldig var Bærum sykehus. Hun bygget opp en intensiv- og postoperativavdeling som ble Nord-Europas mest moderne, hva gjaldt overvåking av kritisk dårlige pasienter og hun presset på for å få mer plass.
For Bærum sykehus ble det en ny tid. Der det tidligere var én som kunne alt, ble man nå avhengig av forskjellige spesialister som arbeidet sammen som tannhjul i et nettverk og sammen utgjorde de totalkompetansen ved sykehuset. Tiden var dessuten moden for å se på driftsutgiftene i helsevesenet og man trengte mer kostnadseffektive sykehus.
Endelig nytt sykehus
Høsten 1970 vurderte fylket 4 forskjellige tomter, men falt ned på å bygge i tilslutning til det gamle sykehuset. Man nedsatte et utvalg for å komme med forslag til hvordan man kunne redusere bygge-kostnadene. Den selvskrevne spesialisten på dette var ingeniør Olav Selvaag og han ble valgt som leder av utvalget. Han hadde stor erfaring fra småhusbebyggelse, men hadde ingen erfaring med omfattende og kompliserte sykehusbygg. Selvaag modellen med store felles pasientrom ble ansett som gammeldags og oppgitt. Men Selvaag var viktig for at det skulle bli et nytt sykehus. Driftsomkostningene ved et sykehus utgjør etter 3 år det samme som sykehusbygget. Det ble derfor viktig og finne frem til optimale funksjonelle og kostnadseffektive løsninger. Arkitekt Erik Fjeldstad og byggekomiteen gjorde en fenomenal jobb. Da bygget stod ferdig, holdt de ikke bare budsjettet, men da hadde de laget et tiltalende og fleksibelt sykehus og kunne levere tilbake 40 millioner til rehabilitering av det gamle sykehuset.
Det funksjonelle forskningsbaserte sykehus
Som avdelingsoverlege for medisinsk avdeling opplevde jeg det gamle sykehuset med trange og tungvinte arbeidsforhold og kronisk overbelegg. Vi fikk være med å utvikle funksjonelle og fleksible avdelinger og da vi tok det i bruk i 1982 var det et eventyr. Moderne og gjennomtenkt fra kantine til operasjonsstuer, fra mottagelse og poliklinikk til lyse og vennlige oppholdsrom for pasientene. Det var en kulturendring fra dag èn. Vi opplevde en støtte fra administrasjonen som var unik. Samarbeidet med direktør Arne Finstad og oversykepleier Rut Erlandsen var nært og effektivt. Hun behøvde ingen tittel. Alle visste hvem hun var og søster var en hedersbetegnelse i ordets beste forstand. Beslutningsveiene var korte. I løpet av kort tid bygget vi opp igjen tilliten fra befolkningen som var blitt nokså tynnslitt i det gamle sykehuset. Vi hadde en av landets beste hjerteovervåkningsavdelinger, vi bygget opp forskningsfond og drev utstrakt klinisk rettet forskning som resulterte i standarder for behandling av hjertepasienter både nasjonalt og internasjonalt som gjelder den dag i dag.
Til glede for oss og til forargelse for andre gikk vi rundt med T-skjorter med Bærum Sykehus, University of Sandvika på ryggen.
Assistentlege Lars Gullestad, nå professor på Rikshospitalet, fikk sin mor Randi Gullestad som var formann i Holmen Sanitetsforening til å rekruttere sine medlemmer til forskningsformål. 20 stykker av gangen satt tålmodige med strikketøy og venedrypp i armen og samlet urin for å undersøke reguleringen av magnesium.
Selv om SiA skulle være sentralsykehus i Akershus var det aldri noe spørsmål om annet enn likeverdighet mellom sykehusene. Kirurgisk avdeling under ledelse av overlege Grüner var en ledende avdeling for tykktarmskreft og han var forkjemper for og utviklet et regelverk for nasjonalt katastrofeberedskap. På gynekologisk avdeling ble det utviklet en oppsiktsvekkende operasjonsteknikk for å behandle urinlekkasje.
Bortsett fra øye, øre, nese, hals, nevrologi og barnesykdommer som ble betjent av Rikshospitalet dekket vi behovene på lik linje med sentralsykehuset i øst. Avdelingsfestene våre var legendariske og betydde veldig mye for teambyggingen.
Ved åpningen i 1982 hadde sykehuset kapasitet for 387 senger og var bygget for å tåle en etasje til dersom det skulle bli behov for det.
Men medisinen utvikler seg raskt og det kan ofte være vanskelig for helsevesenet å tilpasse seg utviklingen raskt nok.
Poliklinisk dagbehandling økte i omfang. Liggetiden gikk ned, men krav om enerom førte til nye tilpasninger. Dessuten tok det tid før rehabiliteringen av det gamle - nå vernete sykehusbygget - kom i gang. Administrasjonen økte og fortrengte pasientsengerom som ble gjort om til administrative formål. Bare 234 senger kom i bruk og i dag er sengetallet redusert til under 200 senger. Dermed er det god kapasitet til fremtidige behov.
Innsparing og VBS
Økonomene innhentet oss og i 1990 kom trusselen om innsparinger fra Fylket. Forslaget var å nedlegge avdelingene for gynekologi og rehabilitering. Dette resulterte ikke overraskende i en folkereisning i bygdene våre. 23. september 1991 samlet Sanitetsforeningen over 2000 mennesker rundt sykehuset i protest og godt støttet av 12000 underskrifter som ble overrakt statsminister Gro Harlem Brundtland. Dagen etter snudde fylkestinget og bevilget 10 millioner ekstra.
Det ble utgangspunktet for dannelsen av Venneforeningen for Bærum Sykehus som en tidligere pasient Leif Ruud tok initiativet til. I dag teller Venneforeningen over 3000 medlemmer og er den største venneforeningen i landet. Det gir grunn til ettertanke at sengetallet i dag er presset ned til 192 senger. Det svarer til den reduksjonen venneforeningen greide å forhindre i 1991. Det bærer bud om den store effektiviserings-gevinsten som har kommet med moderne medisin i nyere tid. Egentlig varer ett sykehusbygg bare i 40-50 år. Da har faget og behovene endret seg slik at gamle bygg ikke lenger er funksjonelle eller effektive.
Sykehusutvikling
Et sykehus i dag er noe annet enn det 3-delte sykehus vi hadde i det gamle hospitalet. Spesialiseringen har ført til at det nye sykehuset fikk 8 avdelinger. Men etter hvert ble hver avdeling oppdelt i seksjoner med sub-spesialiteter med egne mellomledere og noen også med egne vaktordninger. Dette fordyrer selvsagt driften kolossalt.
En moderne indremedisinsk avdeling har f.eks. 14 subspesialiserte seksjoner. Alle disse er representert på Bærum sykehus. Samhandlingen mellom disse fungerer som viktige tannhjul i et nettverk som utgjør sykehusets total-kompetanse.
Med denne oppgradering av kompetanse var det ikke lenger vanskelig å rekruttere gode medarbeidere og det ga tillit til sykehuset i befolkningen.
Tidlig på 90-tallet kom det krav fra Asker og Bærum kommuner om felles legevakt og akutt mottak (FAM) ved sykehuset. Planene ble vedtatt i fylkestinget 19.6.2001. Nærheten til sykehusets spesialisert tilbud er viktig, men ofte misforstår pasientene om det er almenhelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten de blir behandlet av. Et bedre skille er derfor ønskelig.
De foreløpige siste utvidelsene av sykehuset skjedde i 2004 og i 2006 med oppføringen av nordfløyen mot parkeringsplassen. Den omfattet en nødvendig bygging av ny ambulansestasjon, felles akuttmottak for den kommunale legevakten og sykehusets innleggelsesavdeling, isolater og kantine og ny åpen hoved-vestibyle.
Et skår i gleden var at man ikke hadde råd til å kle bygningen med tegl slik at bygget står frem som en litt sår tommeltott i forlengelsen av praktbygget fra 1982. Dessuten ble snart lokalene tatt i bruk til pasientrom som det i utgangspunktet ikke var planlagt for.
I 2007 kom den siste oppgraderingen av det gamle bygget med ombyggingen av de gamle operasjonsstuene til bruk for rusavhengige. Dette var en dårlig ordning som ble administrert fra Blakstad og hadde ingen overlappende funksjoner med Bærum sykehusfunksjoner. I dag blokkerer de for å kunne opprettholde fulldrift sykehuset ved rehabilitering og ombygging av det nye bygget.
Nye Helseforetak
En viktig hendelse for Bærum sykehus var at innføringen av Helsereformen satte slutt for fylkeskommunens eierskap. Regjeringen overførte eierskapet til Staten i 2002. Helse Øst ble opprettet som eget regionalt helseforetak (RHF) og overtok ansvaret for Bærum sykehus som et selvstendig helseforetak. Sykehuset skiftet navn til det noe tungvinte Sykehuset Asker og Bærum Helseforetak, forkortet til SAB. I juni 2007 ble Helse Sør og Helse Vest slått sammen til Helse Sør-Øst, på folkemunne kalt Helse Størst. Det var litt usikkert om Bærum sykehus skulle orientere seg mot Oslo eller til Drammen. Direktør Omland som var direktør for Bærum sykehus vurderte situasjonen som et valg mellom å forsvinne blant alle Oslo sykehusene eller å bli en likeverdig partner i Vestre Viken og valgte det siste. Den 1. juli 2009 ble Bærum sykehus en del av Vestre Viken Helseforetak som foruten Bærum sykehus omfattet sykehusene i Buskerud: Drammen, Kongsberg og Ringerike, samt de psykiatriske institusjonene, Lier og Blakstad. Administrasjon ble lagt til Drammen og Drammen ble områdesykehuset. Bærum ble ikke lenger eget helseforetak, men etter en del dragkamper ble det bestemt at Bærum sykehus skulle være et lokalsykehus med en del områdefunksjoner.
Begynnelsen ble imidlertid vanskeliggjort av at man valgte tverrgående ledelse for alle avdelingene på sykehuset. Klinikkledelsen hadde tilholdssted i Drammen og brukte mye tid med å reise mellom sykehusene. Lederne var fraværende og mesteparten av tiden gikk med til møter og rapportskriving i Drammen.
Etterhvert ble det en så stor misnøye med systemet at direktør Nils Fredrik Wisløff i Vestre Viken gjeninnførte stedlig ledelse for de kliniske avdelingene med Jardar Hals som klinikkdirektør for sykehuset. Men de viktige kliniske avdelingene røntgen og laboratorieavdelingene styres fortsatt fra Drammen. Ledelseskjeden er blitt meget lang og uten konsistens til stor frustrasjon for ansatte ved sykehuset.
Vestre Viken oppfattes av mange som en blandet velsignelse. Vestre Viken helseforetak er jo egentlig ikke noe sykehus men en administrativ overbygning med en monolittisk styreform og som griper inn i aktivitetene på sengepostene. Utsettelsen av å innføre stedlig ledelse på røntgen avdelingen og laboratorieavdelingene gir tungvinte styringsformer og uklare ansvarsforhold. Sykehusleilighetene skal selges for å dekke utgifter til vedlikehold av sykehusene i Vestre Viken, uten at Bærum sykehus eller Bærum kommune fikk være med å bestemme. Opprinnelig var det Bærum kommune som tok initiativet til å bygge og som eide boligene.
Vedlikeholdsetterslepet på sykehuset er blitt stort etter at man bestemte seg for å bygge nytt sykehus i Drammen på Brakerøya. Planleggingsfasen av dette sykehuset er både dyrt og tidkrevende. Men Vestre Viken har bidratt til bedre økonomistyring og Bærum sykehus er styrket med formaliseringen av forskningsavdelingen med opprettelse av et forsknings-professorat for Arnljot Tveit. Områdefunksjoner som plastikk-kirurgi og fedmekirurgi er lagt til Bærum sykehus. Sykehuset har også fått stillinger til å dekke polikliniske nevrolog og barne-spesialister.
Tilslutt må nevnes ordningen med sykehusverter som har brakt en ny dimensjon inn i sykehuset. Veldig populært tiltak for pasientene og det er lange ventelister til de frivillige stillingene.
John Kjekshus
11.5.2017